Hardhaus fra Harvard

Dagen derpå slikker man sårene, synes synd på seg selv, og går baklengs ned trappene, men jeg er allerede klar for å løpe til neste år!! Selve løpet er ikke noe å skryte av og jeg ble traff med det jeg tror folk kaller ?maratonveggen?, og det med et skikkelig smell. Med kramper i både legg og lår de siste 15 kilometerne var det også ganske demotiverende å føle at man stod stille og ikke kom seg av flekken, men trøsten får være at det var en meget god erfaring!

Når det er sagt er opplevelsen av å løpe her i New York så fantastisk at man fort glemmer sin egne problemer og kun husker de omkring 2.5 millioner menneskene som skapte en helt unik stemning langs løypa! Makan til fest skal man lete lenge etter!

Glad det er over! Med en blanding av salt (dehydrert) og vaselin (for å unngå å få svette i øynene) i panne.

Hvis du tenker at du skal løpe ett maraton i livet, så er det ingen tvil, det må bli New York, fordi det er ingen over, og ingen ved siden.

Frode

Med sine 9! seire i NYC maraton er Grete Waitz den ubestridte dronningen av New York. Hennes posisjon og stauts er unik, og hvert år arrangeres det et løp i Central Park til ære for henne og den arven hun har etterlatt ikke bare her i New York, men verden over. Gretes (jeg føler jeg kan tillate med å være på fornavn med henne siden vi traff hverandre i dag!!) status ble bekreftet i 2008 hvor arrangøren New York Road Runners utsmykket deltakermedaljene med et bilde av Grete i kjent positur!

Stolt som en hane! Her er jeg sammen med Helle Aanesen og Dronning Grete!

Det er derfor med stor stolthet og entusiasme hele Aktiv Mot Kreft gjengen fikk en liten ?pep talk? på lørdag formiddag hvor hun fortalte om sine egne erfaringer fra løpene, og ikke minst kom med gode råd og tips. Vi, i alle fall jeg, føler meg derfor litt bedre forberedt enn alle de andre 45.000, og dermed har jeg et lite psykologisk overtak.

Jeg møtte imidlertid min overmann i dag. Jeg synes jeg er passe barsk som løper 2 maraton med noen få ukers mellomrom med omkring 3 måneders trening i bena, men Bjørn Gjerde overgår alt og alle jeg noen sinne har møtt. Han løper i dag sitt 335 (ja trehundreogtrettifem) maraton!!! Han er uten tvil den tøffeste i klassen!

Da her jeg bare 333 igjen, og skulle jeg fortsette å løpe i 30 år til betyr det ca. 1 maraton i måneden! Det er da absolutt overkommelig?

Frode

Med et gigantisk fyrverkeri midt i Central Park er New York City Marathon offisielt åpnet, og mens spente løpere lader opp med en siste pastamiddag og satser på en tidlig kveld, gjør resten av byen seg klar til morgendagens fest!

Selve løpet starter på Staten Island, og løperne slippes av gårde i 3 grupper med 9:40, 10:10 og 10:40. Så nøye planlagt er logistikken at man må være tilstede i sitt startområde minimum 1-2 timer før startskuddet. Med temperatur ned mot 0 grader i morgen tidlig kan det bli kaldt å vente på startskuddet. Det man derimot gjør er at man tar med noe eldre treningsklær som man kaster av seg i det løpet starter, og alt tøyet blir så gitt til ulike veldedige organisasjoner. En glimrende ide for utstyrsfikserte løpere som trenger å gjøre plass til siste skrik, og for trengende som får en ny lue, eller en jakke til vinteren!

God natt!

Frode

Av mangel på innhold og hysterisk lykke i livet mitt begynte jeg å løpe i sommer. Har egentlig ikke trent noe særlig siden en ankelskade ble den perfekte unnskyldning for å satse på piker, vin og sang og ikke en middels elendig karriere som fotballspiller i eliteserien!

Nå skal det sies at jeg var i ganske god form i de dager, og selv om jeg har blitt litt klokere med årene er jeg tydeligvis ikke så smart at jeg forstår, eller vil innse at kroppen ikke er like sprek som jeg ønsker at den skulle være. Derfor endte første treningsøkt (et 3000 meters testløp for å se hvor god form jeg var i) med at jeg ydmyket måtte hinke hjem og ise ned en forknytt legg! Og bedre skulle det ikke bli, ikke med det første i alle fall, men det er vanskelig når hodet sier jeg vil, og kroppen ikke får det til.

Derfor har jeg blitt en ?sucker? etter alt mulig dill dall som jeg tror skal sørge for at en dårlig trent kropp skal tåle beinhard behandling, for som Lance Armstrong sier: Pain is temporary, quitting is forever. Uheldigvis, eller kanskje heldigvis er kroppen en intelligent maskin, fordi den sier i klart og tydelig ifra når den har fått nok, og trenger hvile, og selv de dummeste og staeste av oss må gi tapt. Derfor alle mulige ?gadgets? som kan hjelpe, eller enda bedre lure kroppen til å tro at dette gjør ikke vondt, eller dette har du godt av. Når jeg så står overfor en selger som garanterer at jeg med hand vidunderlige produkter unngår krampe, løpekne, ødelagt akilles og hva annet man plages med så sier jeg som Bør Børson: Æ må tænk, no har æ tænkt, og drar kortet.

Hørt på søndag: Kompresjonssokkene var ikke gode nok, fikk for lite energigele, den spesialtilpassede sålen hadde ikke gått seg helt til.

I morgen på denne tiden gjelder nok dessverre ingen unnskyldninger! Da er det bare å løpe for livet!

Frode

I London har det i flere år vært tradisjon for at man løper for en veldedig stiftelse og gjennom forberedelsene og selve løpet samler man inn penger som i sin helhet går til stiftelsen arbeid. Her i New York har denne trenden først begynt å bli større de siste årene, og det er kreftsaken som er den aller mest populære, kanskje på grunn av at Fred Lebow, grunnleggeren av New York maraton selv døde av kreft. I år er jeg så privilegert at jeg løper for Aktiv Mot Kreft, en stiftelse som ble startet av en Grete Waitz, som var en av mine store forbilder da jeg var yngre, og Helle Aanesen. I år stiller vi mannsterke og er en kontingent på nesten 40 med vedheng! Fredag morgen møttes vi til en siste løpetur før andre og viktige gjøremål som shopping samt besøke de utallige restauranter, museer og teatre som New York har å by på.

Her er gjengen fra Aktiv Mot Kreft samlet for en tidlig morgenøkt, hvor vi løper langs Broadway og opp til Central Park

Gretes mann Jack og hennes bror Jan var harer og kjentmenn og de tok oss med på en liten runde i Central Park slik at vi fikk ta og føle på innspurten og målområdet!

Vi trenger flere løpere og jeg håper vi ses til neste år!!

Frode

Så endelig var det blitt torsdag, og torsdag er nesten som julekvelden for løpsentusiaster under maratonuken fordi da åpner Expo- utstillingen på Javis Center. Her myldrer det av håpefulle i alle aldre og fasonger. Men alle har samme misjon; hente nøkkelen, det vil si startnummeret, til det eventyret som venter, før de bruker alt for mange penger på alt av utstyr som de egentlig ikke trenger. Men det er nettopp her på en slik messe, med alle verdens ledende utstyrsprodusenter, at man får den ene aha-opplevelsen etter den andre hva angår alt av nymotens løpeutstyr som man ikke visste at man trengte for å løpe; men som man er helt overbevisst om at man MÅ ha, ikke bare for å kunne gjennomføre, men gjennomføre med stil. Med den tanken i bakhodet åpner man lommeboka på vidt gap. Her handles det nye løpesko kun 2-3 dager før løpet!? Ny og bedre shorts, singlet, og ikke minst alle mulige protein, vitamin, og energi-gel/bar som finnes på marked. Alt for å komme helskinnet til mål, eller det er egentlig ikke så viktig bare man slår vennene, kollegaene og andre kjente. Og vi må for all del ikke glemme all den nye vitenskapen som garanterer suksess, som kompresjonssokker og spesielle taper som skal forhindre kramper, reparere overbelastede knær, og sørge for at man unngår maratonveggen, og ja, jeg innrømmer at jeg er intet unntak!

Slike messer er fascinerende fordi her treffer man alle mulige typer mennesker, som samtidig har noe særegent til felles; de liker (vel ingen liker vel å løpe maraton, det er vel heller den gode følelsen når man er ferdig man higer etter) å løpe lenge (men alle vil aller helst løpe så fort som mulig) og langt (mange er utrolig stolte av å ha løpt eller er i ferd med å løpe sitt første maraton, men her er også de aller tøffeste som har flere 10-talls maraton å vise til, eller enda bedre som har løpt ultramaraton!).

Det er allikevel en meget spesiell følelse av samhold og forbrødring som preger messeområdet, det er som om noe er usagt men som alle deltakerne vet hva handler om; vi er litt annerledes vi som løper. Første gang jeg opplevde dette var tidligere i høst, i Berlin hvor jeg løp mitt første maraton, og selv om man ikke snakket med de andre rundt seg, kommuniserte vi allikevel på tvers av kjente ord og uttrykk, på tvers av kultur gjennom vårt eget språk som ikke læres på skolebenken, men som man rett og slett bare begriper i det øyeblikk man står på startstreken!

Nå kribler det skikkelig i både mage og ben så nå er det bare å sørge for å få i seg nok karbohydrater og godt med drikke de neste dagene, så er det dessverre ingen andre man kan legge skylden på om man ikke løper så fort man ønsker på søndag, foruten det nyinnkjøpte utstyret da!

Snakkes snart,

Frode

Da tenker jeg ikke først og fremst på Dustin Hoffman, selv om hans skikkelse i den berømte filmen med samme navn er den perfekte oppladningen før man begir seg ut på en styrkeprøve som et maraton. Jeg tenker på en liten herremann fra Etiopia, ved navn Haile Gebrselassie. En av tidens største langdistanseløpere med mer enn 20 verdensrekorder på distanser som 5000, 10 000 og marathon, som han har løpt på 2:03:59. Det vil si at han holder en snittfart på 20.4 kmt, eller 5.6 meter pr sekund, eller 10.57 på 60-metern bare at han løper 703 på rad!!

Gebrselassie har løpt i Berlin de siste årene, og årets NYC maraton blir hans første, og det er duket for et durabelig oppgjør mellom Gebrselassie og amerikanernes regjerende mester Meb Keflezighi som ble den første amerikanske vinneren siden Alberto Salazar vant i 1982.

Verdens raskeste kvinnelige maratonløper Paula Radciffe er ikke så mye dårligere og hennes verdensrekord lyder på 2:15:25!!

Maraton spesielt, og langdistanseløping generelt, er faktisk den idrettsgrenen hvor forskjellen mellom menn og kvinners prestasjoner er minst, og bestenoteringene til våre gamle løperdronninger som Grete Waitz og Ingrid Kristiansen ville sikret dem gull både i dame og herreklassen under NM!

Stå på!!

Frode

Om noen få dager det duket for det som kanskje er verdens største idrettsarrangement New York City Maraton. De omkring 45.000 utkårede som har vært så heldig å få startnummer legger søndag morgen ut på en drøyt 4 mil lang løpetur gjennom New Yorks 5 bydeler; Staten Island; Brooklyn; Queens; Bronx og Manhattan. Målet for de fleste er bare å komme helskinnet til mål, for maraton har helt siden oldtiden vært regnet som en av de tøffeste utfordringene vi dødelige kan begi oss i kast med. Maraton har også vært på det olympiske programmet siden de første lekene i 1896 og mennenes maraton er som regel siste øvelse under lekene, på samme måte som 5-mila på ski.

Det som gjør New York City maraton spesielt er ikke bare de omkring 45.000 deltakerne, men de omkring 2-3 millioner tilskuere som hvert år samler seg rundt løypa, og heier frem kjente og ukjent. Dette gir løpet en helt unik stemning og atmosfære og ved siden av Boston, er nok New York det aller mest ettertraktede maratonløp man kan delta i.

Jeg grugleder meg til søndag, og i løpet av den neste dagene  skal jeg holde dere oppdatert på hva som skjer her i New York, hvordan stemningen er, og de siste forberedelsene mine til løpet! Forhåpentligvis kan dette det lille puffet som skal til for at du legger deg i hardtrening og stiller på startstreken til nest år. God løping!!

Frode

Etter noen dager hjemme i godstolen med fotball VM godt i gang virker Grønland og innlandsisen som et litt fjernt minne. Selve skituren handlet ikke så mye om det å gå på ski, men om å gidde å stå opp hver morgen og trekke pulken videre, og dagens høydepunkt var en solbærtoddy og litt sjokolade i neste matpause.

Da var nok forholdene ganske annerledes for Fridtjof Nansen og hans menn i 1888. Det som gjorde Nansens tur unik var at han, i motsetning til alle tidligere forsøk på å krysse innlandsisen, gikk fra øst til vest. Tidligere hadde blant annet Nordenskiöld og flere andre forsøkt å krysse Grønland på ski uten å lykkes. Felles for disse ekspedisjonene var at de startet på vestkysten der hvor det var bebyggelse, og bakgrunnen var at dette ga mulighet for å snu, eller som Nordenskiöld sa det til Nansen, en ekspedisjon er som en krig, og man trenger en retrettmulighet. Det var også dette som ble avgjørende for Nansen, men Nansen mente at en mulighet for å snu ikke ville gi mannskapet på en ekspedisjon den nødvendige motivasjonen for å komme frem, derfor ville han gå fra øst til vest, eller sagt med andre ord: vestkysten eller døden!

Nansen og hans plan ble latterliggjort i media og ikke mange trodde han ville klare utfordringen. Turen ble planlagt på omkring 6 måneder, noe som var veldig kort tid. Både utstyr og ulike måter å krysse isen på ble grundig evaluert og prøvd ut på forhånd slik at men skulle være best mulig forberedt på å løse mulige problemer man ville støte på underveis. Nansens fokus på detaljer la også grunnlaget for suksessen, og i ettertid har planlegging og fokus på detaljer blitt et kjennetegn på norske ekspedisjoner og er udiskutabelt grunnen til at vi har vært først og best, et godt eksempel er Amundsen og Scott.

Ingenting var derfor mer naturlig å ha med som lesestoff enn Nansens bok ?På ski over Grønland?. Boken gir et fantastisk innblikk i Nansen som menneske, hans detaljerte planlegging og ikke minst kunnskap om Grønland og de utfordringer man kunne møte og hvordan man skulle takle disse.

Selv om man i dag bruker GPS og har satelittelefon, er opplevelsen allikevel ganske spesiell, og min respekt for Nansen og hans ekspedisjon blir kun større og større jo mer jeg får min egen tur i perspektiv. Dette ikke er noen vanlig påsketur, men det er mulig å gjennomføre bare bestemmer seg for det så her har dere utfordringen for neste år.

Snakkes snart

Frode